|
Helvete til Sjøs - Alliert Sjøkrig mot Nordmenn
Seierherren skriver historien, vakkert innpakket i sine egne heltemodige forestillinger. Ubehagelige krigshendelser eller
krigforbrytelser blir ganske enkelt feid under teppet eller så løgnaktig fremstilt at det er ren forfalskning med kriminelle
trekk.
Taperen – i dette tilfellet Tyskland – blir demonisert som krigsforbryter og utsatt for en forfølgelse og hatkampanje uten
like i historien.
At sannheten er en ganske annen er det mange som vet, men siden seierherren eier både media og rettsvesen blir dem som
korrigerer seierherrens løgnhistorier tiet i hjel, forfulgt og demonisert.
Da tyskerne sto ved Oslo’s bygrense den 9. april 1940 var hele den norske regjering handlingslammet og Kongen satt og
ventet på den tyske utsendingen slik at forhandlingene kunne starte. Én mann derimot var forberedt: Stortingspresident Carl
J. Hambro, fra den kjente internasjonale jødiske bankfamilien som står bak Hambro’s bank i London.
Før de flyttet til London bodde de i Hamburg og kalte seg Hamburger. Hambro(se bildet) grep resolutt inn og fikk satt i gang
evakuering av Konge, regjering og storting.
Ved Elverum gjorde flyktningene en stopp og vedtok ”Elverumsfullmakten”. Med det var 1. del av Hambro sin misjon fullført og han
reiste rett over grensen og til trygghet i Sverige mens de andre fortsatte sin farefulle ferd nordover.
Bare sånn for ordens skyld så er ”Elverumsfullmakten” ikke et gyldig dokument. Det ble diktert av den jødiske
Storingspresidenten, Hambro, det ble ikke holdt avstemming om den og den ble ikke satt ned skriftlig før ”statsminister”
Nygårdsvold var vel over i London, men da var ikke mannen bak den, Hambro, til stede.
Hambro var svært aktiv på den internasjonale scene og vi vil også tro han hadde en hånd med i spillet da Norges Banks
gullbeholdning ble fraktet nordover og ut av landet. Den havnet i USA slik som Hambro selv og det ville ikke undre oss om
det var en Rotschild-bank som oppbevarte den.
Hambro kom til Nord-Norge igjen og sørget for at Kongen og de andre flyktningene kom seg over til England og ikke i siste
liten valgte å bli i Norge slik modige menn ville gjort og Grunnloven legger opp til. Av den grunn mistet også Kong Håkon
retten til å være Konge av Norge 6 måneder senere.
Hambro på sin side syntes vel England var vel utsatt og reiste til USA hvor han ble resten av krigen. Det hører også med til
historien at da han vendte tilbake til Norge den 31. mai 1945 tok han straks kommandoen og egenhendig oppnådde at
hjemmefrontens ledelse og den provisoriske London-”regjeringen” ble satt til side.
Dermed var det ingen opposisjon mot å beholde ”Kong” Håkon som konge selv om han ikke lenger hadde rett til tittelen og
Håkon kunne kort etter, 7. juni 1945, komme tilbake til Norge igjen. Til overmål kom han som en fange med Stockholmsyndrom
til Oslo med den tunge engelske krysseren HMS "Norfolk" ledsaget av krysseren HMS "Devonshire" som nærmest kidnappet
daværende kong Håkon den 7. juni 1940 og førte han til London. Bildene viser privatpersonen Håkon i Oslo 7. juni 1945 og
HMS "Norfolk".
Det hører også med til bakgrunnen for det som kommer at forhandlingene om den finansielle siden av driften av den norske
handelsflåten ble ført og avgjort av to menn: Jøden Carl J. Hambro som var Norges stortingspresident og hans nære jødiske
slektning, Sir Charles (Jocelyn) Hambro på vegne av familiens egen bank i London; Hambros Bank.
Historien blir ytterligere komplisert og spennende ved at hele den norske handelsmarinen med 1.000 skip og 30.000 man
ombord ble administrert av Nortraship som ble ledet av en tidligere ansatt i Hambro's Bank. På meg virker det som Hambro's
Bank kuppet hele den norske gullbeholdning, den norske politiske ledelse og handelsflåten vår i et eneste trekk. Mange
spørsmål reiser seg og vil bli besvart etterhvert. Ikke rart at norske krigsseilere ble snytt etter krigen.
Se Nortraship's flagg nedenfor.
Vel over i England startet de feige politikerne og deres allierte verter en sjøkrig mot Norge og nordmenn som skulle utvikle
seg til den verste katastrofen som har rammet landet i krigstid. Under denne vestallierte og ”norske” krigen mot overveiende
sivile nordmenn ble det drept flere nordmenn enn av tyskerne under hele krigen.
At det ikke ble drept enda flere kan vi takke heltemodig og oppofrende tysk/norsk bergingsinnsats for – ofte med eget liv som
innsats. Som for eksempel da englenderne torpederte m/s ”Prinsesse Ragnhild” ble 55 personer reddet av m/s ”Batenfjord”.
Etter at englenderne hadde beskutt og senket ”Sankt Svithun” ble mange reddet av fastboende i nærheten med livet som
innsats. Etter denne senkingen var det bare 27 fiskebåter som heltemodig forsynte Finnmarks kystbefolkning med det
nødvendigste. Hadde de ikke gjort det hadde vel Finnmark blitt avfolket og overtatt av russerne i 1945.
Det er umulig å forstå at englenderne senket 10 hurtigruteskip med tap av over 630 norske borgere uten forvarsel. Det kan
minne om den totale allierte luftkrigen mot sivile tyske mål, både med teppebombing og lavtflyvende maskingeværskyting av
tilfeldige sivile. Syke saker. Bildet viser m/s "Mira" som ble skutt i senk av den britiske krysseren HMS "Bedouin" den 4.
mars 1941.
Englenderne forsøkte heller aldri å hjelpe de overlevende som fløt rundt i sjøen. Disse krigsforbrytelsene snakket man ikke
om eller man serverte noen løgner i stedet. Vi nordmenn hjalp britene under krigen; takken var mange nordmenns død.
Hvert år sender Oslo kommune en julegran til London som takk for britisk hjelp under krigen. Det komplette idioti så lenge
det var Norge som hjalp England. Eller skal vi heller si at det norske folk var nærmest uvitende og ufrivillig hjelper for
den jødiske makt- og finans-klikken i England.
Det fikk vi lite igjen for – annet enn utbytting og død. Og det er hva denne lille artikkelserien skal handle om:
Helvete til Sjøs - Alliert Sjøkrig mot Nordmenn
|
|
|
