.:Vigrid Forsiden:.

Holmlia-drapet -- Offentlig programmert?
Av Tore W. Tvedt

I forbindelse med den såkalte Holmlia-saken har påtalemyndigheten og forsvarerne brukt en del tid på finne ut av hva som kan ha ført og ledet fram til den tragiske hendelsen på Holmlia i januar i år.

Jeg hadde faktisk regnet med at i alle fall forsvarerne hadde trukket inn det offentlige terrorapparatet og dets rolle i forspillet til den skjebnessvangre hendelsen, men det har jeg ikke sett noe til i de referatene fra rettsaken som jeg har lest.

De tre ungdommene som står i tiltaleboksen kommer fra en løst sammensatt del av vårt "varme og inkluderende" norske samfunn som har blitt demonisert og gjort til hatobjekt over en årrekke. For dem og deres like eksisterer ikke ordene forståelse, innlevelse, toleranse, imøtekommenhet eller noen av de andre ordene som det norske samfunn ellers er verdensmestere i å bruke i alle andre sammenhenger.

Tvert imot. Man tar i bruk det verste demoniseringsordet man har og kaller dem Nynazister. Det norske samfunnet har brukt mange år og mange milliarder kroner til å gi dette ordet en slik betydning at det beste som kan hende dem som det brukes på er å få hjerteslag og bli ferdig med livet på flekken. Viser ikke disse utstøtte samfunnet en slik velvilje så nåde dem. Det vil si at det er det motsatte som skjer: Ingen nåde og toleranse for dem.

Som de statsbetalte pøblene skriker under beskyttelse av sine kolleger i politiet: "Lag medister av nazister".

Jeg tror ikke jeg behøver å male dette lenger ut for jeg tror at de fleste er klare over den ubønnhørlige hatkampanjen samfunnet utsetter disse ungdommene for. Hva de færreste kanskje tenker over er at en slik hatefull forfølgelse og total og ensidig fordømmelse kan og selvsagt vil føre til et oppsamlet hat og bitterhet mot dem som står bak og dem som gjennomfører hatkampanjen.

Denne bitterheten kan vanskelig tas ut mot dem som har makten og styrer hatet. Da er det lettere og foreta det som kalles en rasjonalisering av fiendebildet og rette bitterheten og trangen til å ta igjen mot noen som ikke har hele statens makt bak seg. Altså mot en svakere del av det totale fiendebildet.

Frem til Vigrid som rusfri, religiøs og samfunnsbyggende gruppe kom på banen fungerte den offentlige hatkampanjen som forutsatt. Vigrid trakk en del av disse forhatte ungdommene til seg og for å sitere politiets uttalelser til "Fædrelandsvennen" fra Kristiansand: "Så lenge disse (nazi)ungdommene var under innflytelse av Tvedt gikk voldsbruken ned".

De som står bak samfunnets hat- og terrorgrupper som tydelgvis har til oppgave å sørge for at "nazi"ungdommene var uniformerte, fulle og voldelige på gateplan ble selvsagt redde for å mislykkes.

I slutten av august i fjor (2000) slo POT og politiet derfor til over hele landet med full styrke mot Vigrid. Ungdommene ble oppsøkt i hjemmet og på skolen. På arbeidsplassen og på gaten og budskapet fra POT og politiet var det samme overalt: "Gå ut av Vigrid! Hold dere unna Tvedt! Ikke bli rusfrie, men fortsett å drikk og gå uniformert og skrik så mye "sieg heil" dere bare vil for oss, men hold dere unna Tvedt og Vigrid!"

Jeg hørte selv et 3 minutters opptak fra en slik skriking i Drammens gågate fra to sivile politifolk overfor en av Vigrid's aktører som hadde en mobiltelefon med båndopptaker i. Flere andre fortalte meg den samme historien.

Det styggeste av alt som hendte i denne groteske hatkampanjen fra vår offentlige politietat var måten de herjet den unge piken som på den tiden kanskje var den mest nedkjørte og hjelpetrengende unge piken som noen gang har vært innom Vigrid.

Noen måneder tidligere ringte hun meg fra Kristiansand og ba om hun kunne bo hos meg i Asker for noen dager til hun fant et sted å bo på Østlandet for ellers måtte hun bo på gaten. Hos de offentlige etatene som er opprettet for å hjelpe ungdom i nød fikk hun bare en kald skulder. Svært kald. Jeg sa ja og og etter noen dager fikk jeg henne plassert hos et par ungdommer fra Vigrid som delte en leilighet i Drammen.

Deretter fant hun seg en kjæreste i Hokksund som også er med i Vigrid og der ble hun boende over sommeren og tok seg godt av lillebroren til kjæresten. Denne jenta er nemlig svært glad i barn og dyr og er ekspert med hester. Vigridungdommen i Hokksund klarte derfor å skaffe henne en godt betalt jobb som hestepasser og hjelpetrener på en gård ved Myrerslottet travbane i Øvre Eiker.

Hva som ville skjedd og om Benjamin Hermansen fremdeles ville vært i live i dag om begivenhetene hadde fått utvikle seg i ro og fred vet jeg ikke. Og det får vi dessverre aldri vite heller. Det jeg vet er at skjebnen viste sitt hatefulle og grusomme ansikt og satte i gang sluttfasen av det som skulle ende med drapet på Holmlia 5 måneder senere.

En nydelig og solfull kveld i slutten av august eller begynnelsen av september (jeg husker ikke lenger) skvatt jeg til av at det dundret på døren min og noen skrek og truet og lagde et forferdelig bråk. Hva de sa husker jeg ingenting av, men bare politifolk kan oppføre seg slik så jeg tok på meg sko og jakke og mobiltelefon og gikk ut av vinduet som jeg lukket inntil bak meg. (Jeg bodde i første etasje). Jeg spaserte rolig inn til Hokksund sentrum mens dundringen og skrikingen fra politibøllene fortapte seg i det fjerne.

En halv time senere blir jeg oppringt av en fortvilet og redd pike som var fra seg av skrekk og ba meg komme til henne med en gang. Selvsagt gikk jeg over til der hvor hun bodde sammen med kjæresten sin som den kvelden var ute i skogen og spilte paintball sammen med kameratene. Etter en lang stund hadde hun roet seg såpass ned at jeg kunne ta henne med inn til Hokksund sentrum og spandere en Cola på henne på en kafé.

Hva hun fortalte meg var en stygg historie om to politifolk som hadde kommet på døren hennes og presset henne til å bli med ned til Drammenselven hvor ingen kunne høre dem. Der hadde hun fått den vanlige verbale politibehandlingen i rundt en halv time. Hva de sa spiller i dag ingen som helst rolle og ikke husker jeg det heller. En av årsakene var at piken heller ikke hadde det klart for seg etter behandlingen. Hun var dypt rystet og ikke i stand til å gå i detaljer. Ikke spurte jeg heller.

Hva som teller er at piken ikke lenger klarte å få fred i Hokksund på tross av kjæreste og drømmejobb. Total utrygghet og rastløshet hadde overtatt og kort tid etter flyttet hun til Oslo sammen med dem hun nå står i anklageboksen med.

Vårt hatefulle og fordømmende samfunn hadde lykkes med strategien sin og fikk sin voldsbølge i Kristiansand utover høsten og sitt Holmlia-drap. Hatet mot de såkalte nynazistene kunne drives til nye høyder. Intoleransen satte nye rekorder. Som igjen vil bli slått ettersom statens hatapparat får jobbe videre.

Til deg som har orket å lese så langt spør jeg nå: "Hvem skulle egentlig stått i denne tiltaleboksen anklaget for programmering av drapet på Holmlia?"