|
|
Reveenka
Men da han var kommet godt i jorden og gravølet (alkoholfritt må vite) vel var over, så tok det på å komme
friere til reve-enka. Om lørdagskvelden banket det tre slag i døren til revehuset.
"Å gå ut, du Korse, og se hvem det er," sa reve-enka; hun hadde ei katte til tjenestejente og hun hette Korse.
Da katta kom ut så sto det en bjørn på trappen.
"Godkveld," hilste bjørnen.
"Godkveld igjen," sa Korse.
"Er reve-enka hjemme i kveld?" spurte han.
"Hva tar hun seg til i kveld, låter hun ille eller vel?" spurte bjørnen.
"Hun sørger over husbonds død og gråter nesa sår og rød - hun vet ikke sin arme råd, hun," sa kjetta.
"Be henne ut å gå skal hun et godt råd få!" sa bjørnen.
Da katta kom inn, spurte revefrua: "Hvem er det som tasser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?"
"Det er frierne dine," svarte katta; "jeg skulle be deg ut å gå så skulle du få et godt råd."
"Hva farge har den fyren?" spurte revefrua.
"La han gå, la han gå! Jeg trenger ikke hans råd," svarte revefrua.
Korse gikk bort og gløttet på døren og sa:
"Hun ber deg hjematt gå, hun vil ikke ha noe råd."
Ja, så var det ikke annet for bamsen å måtte snu og dra sin vei dit han kom fra.
Neste lørdagskvelden banket det på igjen. Denne gangen sto en ulv utenfor.
"Godkveld," sa ulven, "er reve-enka hjemme?"
"Jo, hun var da det," svarte Korse.
"Hva gjør hun i kveld; låter hun ille eller vel," spurte han.
"Å, hun vet ikke sin arme råd," svarte jenta; "hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død."
"Be henne ut å gå, skal hun få et godt råd," sa gråbeinen.
"Hvem er det som flyr og banker på, så jeg ikke må kveldsro få," spurte reve-enka.
"Å, det er friere, vet jeg," sa kjetta. "Jeg skulle be deg ut å gå så skulle du få et godt råd," sa hun.
Nei, først ville revefrua vite hva slags farge den fyren hadde.
"Ven vakker grå; lang kropp og lite på," svarte Korse.
Tredje lørdagskvelden gikk det likedan. Det banket tre slag på døren, og kjetta reiste ut og skulle se etter.
Så var det en hare.
"Godkveld," sa han.
"Godkveld igjen," svarte hun; "er det fremmedfolk ute og farer, så sent på kvelden?" sa hun.
Ja, det var da det, og så spurte han også, om reve-enka var hjemme og hva hun tok seg til.
"Hun gråter nesa sår og rød, hun sørger over husbonds død," svarte jenta.
"Å be henne ut å gå så skal hun få et godt råd," sa haren.
"Hvem er det som tripper og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" sa matmoren til Korse.
"Det er nok friere det, mor!" svarte jenta.
Ja, så ville hun vite hva farge fyren hadde denne gangen.
Men det ble ikke bedre, det: "La han gå, la han gå, jeg trenger ikke hans råd," svarte reve-enka.
Så var det den fjerde lørdagskvelden. Best det var, kom det tre slag i døren til revehuset igjen. "Gå ut og se
hva som er på ferde du," sa enka til tjenestejenta. Da katta kom ut, sto det en rev på dørstokken.
"Godkveld og takk for sist," sa reven.
"Sjøl takk for sist," svarte jenta.
"Er revefrua hjemme?" spurte han.
"Ja, hun sørger over husbonds død, og gråter nesa sår og rød," sa jenta; "hun vet ikke sin arme råd, hun stakkar!"
"Bare be henne ut å gå, så skal hun få gode råd," sa reven.
Så gikk Korse inn.
"Hvem er det som svinser og banker på, så jeg ikke må kveldsro få?" spurte matmoren.
"Å du vet det," sa kjetta, "det er frierne dine, det. Jeg skulle be deg ut å gå så skulle du få gode råd.
"Hva farge har så den karen?" spurte reve-enka.
"Ven vakker rød, - just som hans, som er død," svarte katta.
"Kjære, be ham inn, be ham inn, han har gode råd!" sa enka.
"Send meg hit mine sokker små, jeg vil gjerne med ham gå; send meg hit mine sko å knappe, jeg vil gjerne med
ham flakke."
Ham ville hun ha, og så ble det bedt lag og bryllup hos reve-enka med det samme. Og dersom han ikke har vært i
hønsegården, han også, så lever de lykkelige sammen i revehuset den dag i dag.
|
|
|
Det var engang en rev og revekona hans som bodde langt inne i skogen i revehuset sitt. De var venner og vel
forlikt, og levde godt isammen slik som ektefolk kan gjøre. Men så var det en
dag reven hadde vært i hønsehuset til bonden og der åt han rubb og stubb og det var for mye for ham. Så ble han
syk og døde og alt det revekona sørget og gråt, så hjalp det ikke, han var død og han ble død.
"Hun sitter inne," svarte jenta.
"Fin og vakker brun," svarte katta; "svær kar og kvast syn," sa hun.
"La han gå, la han gå, jeg trenger ikke hans råd!" sa enka; og da gråtassen fikk det budet, måtte han gjøre
vendereis, han med.
"Ven vakker hvit, tett vadmel og uten slit," sa kjetta.
