|
Waffen-SS i Vietnam
Det er ikke mange som er klar over at et stort antall Waffen-SS soldater vervet seg i den franske fremmedlegionen etter den
andre verdenskrig. Dette gjorde de blant annet for å komme til Vietnam slik at de kunne bekjempe Ho Chi Minh og andre
kommunistiske terrorister som USA tidligere hadde støttet økonomisk. (Bildet til høyre er av en fremmedlegionær i Vietnam).
Den kalde krigen kunne ha vært unngått og flere titalls millioner av uskyldige liv kunne ha vært spart dersom nazistene
hadde fått beseire kommunistene i fred tidlig i 1940-årene. De greide nesten å utrydde kommunistene på tross av at de også
måtte sloss mot amerikanere, briter og franskmenn på ulike fronter.
Like etter at krigen var slutt ville mange amerikanske militære slå seg sammen med tyskerne og fortsette framrykkingen mot
Moskva for å bekjempe det som de fleste fornuftige folk anså som sivilisasjonens virkelige fiende: Bolsjevismen! I stedet
ga amerikanske politikere etter for et hysterisk jødisk press og gikk helhjertet inn for å sulte ut, voldta, myrde og
plyndre den tidligere fiendens innbyggere. (Ikke en gang Attila eller Djengis Khan hengte fiendens generaler). Dette var den
“vanlige manns” skjebne. (Bildene under er av Generalfeldmarschall Wilhelm Keitel. Til venstre som øverstkommanderende for
det tyske Wehrmacht og til høyre som død etter å ha blitt hengt av zionistene. Hans eneste forbrytelse: han tapte en krig).
Deler av det tyske militæret hadde enda verre ting i vente fra sine “Demokratiske frigjørere". Hele Waffen-SS ble erklært
som en kriminell organisasjon og de kunne derfor ikke vente å få beskyttelse de hadde krav på som krigsfanger. Noen enheter
overga seg til amerikanske tropper bare for å bli sendt videre til de sovjetiske styrkene. De ble deretter sendt til
dødsleirene i Sibir eller de ble slått i hjel, knivdrept, skutt eller hengt på stedet. Dette rystet de amerikanske soldatene.
Noen Waffen-SS enheter valgte derfor å søke etter andre undergrunnsnettverk som var blitt opprettet for å hjelpe dem.
Kontanter, ny identitet og visa til vennligsinnede land i Sør Amerika og Midtøsten ventet de få heldige som unnslapp. Andre
valgte å reise til Frankrike, ofte til fots, for å verve seg i den franske fremmedlegionen. Legionen visste utvilsomt om
bakgrunnen til disse tyskerne som var villige til å fortsette kampen, og dø, men de trengte sårt til erfaringen og
ekspertisen disse herdede krigsveteranene hadde tilegnet seg gjennom utallige slag.
Franske tropper returnerte imidlertid til området etter at japanerne hadde forlatt det og stoppet dermed alle forsøk på
avkolonisering. Ho Chi Minh oppildnet sine landsmenn og de begynte å angripe franske garnisoner hvor de begikk ugjerninger
som fikk franskmennene til å bombardere Haiphong.
Det ble forventet at fremmedlegionen skulle ta støyten i Vietnam fordi De Gaulle trengte de regulære franske styrkene hjemme
for å forhindre en kommunistisk revolusjon i Frankrike. Dette gav de tidligere Waffen-SS frivillige sjangsen til å fortsette
kampen mot den samme fienden, men nå i en annen uniform. Tyske, (og mange fra andre land, som også var tidligere medlemmer i
Waffen-SS), fallskjermjegere og partisanjegere samlet seg for å slåss mot fienden nok en gang.
Dersom en konvoi måtte nå fram, dersom et fransk fort var under beleiring, et mål dypt inne i Vietcong territorium måtte
nøytraliseres, var det alltid Waffen-SS-soldater som måtte gjøre jobben gang etter gang. I enheter på opptil 300 mann ble de
utstyrt, fikk sine ordrer og ble deretter sendt ut på rene selvmordsoppdrag. Som regel kom de tilbake med få, eller ingen
egne tap.
De brakte død over terroristene fra Vietcong og slo dem på deres eget territorium. Etter at de hadde passert gjennom en
tilsynelatende fredelig landsby bestående av risplukkere, la noen få menn med maskingevær seg i grøftekanten for å sjekke
landsbyboernes reaksjon etter at soldatene var ute av syne. Dersom de fortsatte med sitt ble de overlatt til seg selv, men
dersom de øyeblikkelig begynte å løpe rundt og sendte budbringere ut i jungelen for å advare geriljakrigere eller at de
fulgte etter legionærene for å forsøke å skyte noen av dem i ryggen, ble de umiddelbart meid ned.
Av og til benyttet vietnameserne seg av hurtige angrep med hurtig retrett. Etter et angrep kunne de gjemme seg i små
vanndammer eller vanningskanaler til rismarkene mens de pustet gjennom bambusrør eller lignende. Ved å kaste noen granater i
vannet ble man kvitt det problemet. Kunnskapen om at terroristene opererte i en radius på ca 40-80 kilometer fra sin egen
landsby gjorde at man kunne sette i verk effektive tiltak mot sivilbefolkningen for å hindre geriljaangrep. For eksempel
kunne man, når man var i fiendtlig territorium, ta konene og barna til kjente geriljaledere som gisler til man nådde neste
landsby. Da kunne man ta nye gisler.
En gang truet vietnameserne med å drepe ett fransk gissel hvert tiende minutt helt til et bestemt fort overgav seg. Etter at
5-6 franske soldater var blitt torturert til døde utenfor fortets murer dukket Waffen-SS-soldatene opp. De hadde samlet
sammen familiene til noen av kommunistene som tok del i beleiringen. De vietnamesiske gislene ble ført til fortet og de ble
truet med at de ville dø på samme måten som de franske soldatene. Da ble beleiringen oppgitt av vietnameserne.
Etter å ha sett dette fortalte neste mann hvor krigsfangene ble holdt fanget og Waffen-SS-folkene fikk vite det de trengte
på tre forskjellige språk. Krigsfangene ble satt fri. Kommunistene ble nedkjempet med sine egne midler og det likte de ikke.
Waffen-SS var i stand til å sprenge broer og ødelegge uendelige mengder med mat og annet krigsmateriell. De utslettet også
tusenvis av tropper samtidig som de spredte frykt og forvirring bak fiendens linjer.
Tyskerne var så dyktige at gulingene begynte å unngå dem for enhver pris. Det gikk så langt at de hengte opp
”Ettersøkt”-plakater på noen av Waffen-SS-mennene. Dusøren som ble utlovet var opp til 200.000 piaster dersom de ble fanget.
Dessverre for oss ble en kommunistjøde(Léon Blum) valgt til statsminister i Frankrike og han lovet å få alle de “onde
nazistene” ut av den franske fremmedlegionen og det var akkurat det han gjorde. Med Waffen-SS ute av legionen opplevde
Frankrike tilbakeslag i Vietnam og dette fører oss fram til USAs motvillige inntreden i Vietnam konflikten.
Gjennomsnittsalderen på de amerikanske soldatene i Vietnam var nitten år. De var uerfarne og redde gutter. Noen av dem var
blitt tvangsrekruttert og de visste knapt nok hva de gjorde i Vietnam. De syntes at den varme, våte jungelen og sumpene var som
en hengemyr fylt av død og forvirring.
Tyskerne, på den annen side, kjente til rollen de sivile spilte i en geriljakrig. I et kommunistisk dominert område finnes
det ingen nøytrale rett og slett fordi dersom en landsby nektet å gi hjelp til Vietcong ville de ha blitt stilt opp og
skutt.
Waffen-SS-legionærene hadde tilbrakt mange år i jungelen, ikke for å overleve der i noen måneder for så å reise hjem, men
faktisk for å tilpasse seg sin fiende og fiendens miljø og for å vinne over sin fiende. Med mortere, maskingevær, granater,
lyddempede snikskytterrifler og flammekastere lærte Waffen-SS Vietcong hva terror virkelig var.
De tilbød amerikanerne uvurderlig hjelp, men de ønsket ingen hjelp. Tusenvis av amerikanske gutter fikk en forferdelig død i
en krig det ikke var meningen de skulle vinne. Den beste boken jeg har lest om dette emnet er "Devil's Guard" av George
Elford. Jeg er sikker på at mange av dere har lest denne boken. Jeg har også lest noen notater om hollandske medlemmer av
Waffen-SS som ble sendt av den hollandske staten for å slåss i Koreakrigen. Dette måtte de gjøre for å få tilbake sine
hollandske statsborgerskap. Jeg vet imidlertid ikke om noen bøker som omhandler denne spesielle saken.
|
|
|
Ikke en gang motstanderne deres kunne nekte for at Waffen-SS var den mest effektive, mest profesjonelle, best trente og best
ledede kampstyrke som noen gang hadde eksistert. På dette tidspunktet trengte Frankrike hjelp raskt. Under den andre
verdenskrig hadde Ho Chi Minh slåss mot Japan i Indokina i håp om å oppnå uavhengighet fra Frankrike. (USA hadde hjulpet til
med våpen, rådgivere og til og med kommandosoldater for å hjelpe han med å oppnå hans mål).
Mens jungelen var langt fra Østfronten og den sovjetiske cellestrukturen, hadde disse karene lært seg geriljakrig, og
Vietcongs metoder var velkjente, og tyskerne hadde lært seg for lenge siden hvordan de skulle håndtere denne fienden.
De matchet terroristene, bombe for bombe, kule for kule og mord for mord. Akkurat som i den andre verdenskrig lot Waffen-SS
motstanderne få vite at for hver av oss som dør vil vi drepe ti av dere. Det var brutalt, det var nådeløst og det virket.
(Til venstre et tysk MG34-maskingevær brukt i Indochina.
Et annet knep var å ligge på lur på steder som var mye benyttet av fienden. Der kunne de vente til en liten gruppe
Vietcongsoldater kom joggende forbi. De løp på rekke med litt avstand og en god snikskytter med en lyddempet rifle kunne da
ta ut hele troppen. De som løp forrest kunne ikke høre at de bak han falt i bakken.
En gang tok de noen kommunister til fange. Disse kommunistene visste hvor mange franske krigsfanger ble holdt, men de nektet
å si hvor det var. Waffen-SS-mennene visste at tiden var knapp, så de kledde av den første fangen og surret en
saktebrennende lunte rundt mannens føtter og bein og lunta endte opp i mannens testikler hvor det var festet en detonator.
Lunta laget et brennmerke som var ca en tomme bredt hele veien oppover terroristens kropp, for så å blåse ballene av han.
(Til venstre legionærer som marsjerer i Vietnam).
Som i Russland, var tyskerne i Vietnam i stort undertall, ofte i forholdet 20:1, ja endog 30:1. Likevel greide de å gå
lengre, å kjempe hardere og å være mer nådeløse enn terroristene de kjempet mot. Med noen flere divisjoner eller med litt
mer tid hadde Waffen-SS vært på god vei til å få en slutt på kommunismen i Vietnam på 1950-tallet. (Til høyre ser vi
fallskjermlegionærer). Av de 30.000 legionærene Frankrike sendte til Vietnam i 1945-46 var storparten tyskere. De fleste av
disse igjen fra Waffen-SS lik mange av de ikke-tyske legionærene).
De amerikanske soldatene ble snart demoraliserte på grunn av de vanvittige ordrene de mottok fra politikere som satt
tusenvis av kilometer unna. Det ble ventet at de skulle slåss mot en fiende de knapt nok kunne se. De fikk heller ikke slå
fienden fullstendig ut når de hadde sjangsen og de måtte leve med trusselen om krigsrett dersom såkalte ”uskyldige sivile”
ble drept.
Enten hjalp man åpenlyst kommunistene eller man fikk en kule gjennom hodet. De ble uansett betraktet som fiender av oss og det med
rette, for selv småbarn og gamle ble brukt til å holde utkikk, til å transportere forsyninger, til å lade opp
reservemagasiner i kamp, til å lage og utplassere bomber, miner og diverse typer feller.