.:Vigrid Forsiden:.

Da de jødiske kommunistene slaktet tsarfamilien

Russlands kristne martyrer
The Barnes Review, volum XVI, Nr. 3, mai/juni 2010 av Marina Marynova

Kanskje de mest bemerkelsesverdige ofrene for den jødiske bolsjevismen var den russiske tsaren Nikolaj II, hans hustru Alexandra og deres vakre barn. De har rettmessig blitt kanonisert som helgener av den russisk-ortodokse kirke. Denne hjerteskjærende beretningen om massakren av tsarfamilien demonstrerer at det lå mye mer bak de jødiske mordernes forbrytelse enn "bare politikk." Forfatteren er forøvrig en russisk advokat som hadde en stilling i Vladimir Putins administrasjon.

I det russiske kommunistregimets tidlige dager var bolsjevismen idealisert av mange i Vesten som en velgjørende, nesten Kristusaktig lære om nestekjærlighet og omtanke for de fattige og undertrykte. Mange trodde den ville frigjøre de undertrykte og utnyttede; at den ville innfri løftet om utdanning for alle og universell frihet; at den ville introdusere en ny tidsalder, et utopia.

Dette var før det bolsjevikske massemordet på den russiske intelligentsiaen og innføringen av Gulag-systemet. Kommunistiske historikere beregner selv at over 20 millioner kristne russere omkom og at flere titalls millioner til led. Dette var før de menneskeskapte hungerkatastrofene i Ukraina som sultet ihjel mellom 7 og 11 millioner ukrainere, for det meste barn og gamle. Dette var før Den røde terroren feide gjennom hele Øst-Europa og til og med nådde inn til selve Europas hjerte.

For mange naive sjeler i 1918 så kommunismen ut til å være et edelt eksperiment for mennesket. Men historien om mordet på en i sannhet edel mann og hans hengivne hustru og fem barn, ga oss et varsel om det kommunistiske lederskapets sanne natur og den monumentale lidelsen som var i vente. Den 3. mars 1917 abdiserte Nikolaj II sammen med sin sønn. Noen timer etterpå ble disse siste regjerende Romanovene arrestert av bolsjevikene.

Pr. juli 1918 hadde Romanovfamilien vært nesten ett og et halvt år i bolsjevikenes hender. Vladimir Lenin og Yakov Sverdlov hadde flyttet familien til Ekaterinburg, en by i Uralfjellene, langt fra hovedsentrene Moskva og St. Petersburg, og langt vekk fra verdenspressens og diplomatkorpsenes øyne. Fangene var Nikolaj II, hans hustru Alexandra Feodorovna og deres barn: Olga, Tatiana, Maria, Anastasia og Alexei. Familielegen Eugenie Botkin, kokken Ivan Kharitonov, tjeneren Alexei Trupp og stuepiken Anna Demidova, var også blant fangene.

Dette var i tiden da bolsjevikene brutalt slo ned på enhver motstand og konsoliderte sin makt over det russiske politiske og sosiale etablissementet. I mange deler av Russland møtte de hard motstand fra mange hold, fra de som kaltes hviterusserne, i motsetning til de bolsjevikske røde russerne som viftet med det røde kommunistflagget.

Romanovene ydmykes

Bolsjevikvaktene behandlet tsaren og hans familie med en daglig rutine av nedverdigelse, forakt og ydmykelse. Fulle bolsjeviker bedrev seksuell trakassering av tsarens og tsarinaens vakre døtre, gjorde obskøne og høylytte bemerkninger og fulgte til og med etter jentene til toalettet. De skrålte ut antikristne sanger, noe som gjorde dypt anstøt på den sterkt kristne familien.

Til tross for at bolsjevikoffiserene hadde godt med matvarer til rådighet satte de familien på en diett som var nær sultegrensen. Familien holdt ut sin nød med stor styrke og en tilflukt i familienærhet og kjærlighet såvel som kristen bønn og bibelstudier. I løpet av natten til den 17. juli 1918, ble tsaren, hans hustru og deres fire døtre og sønn myrdet med skytevåpen og bajonetter. Deres fire trofaste hustjenere ble også slaktet samtidig i Ipatiev-huset i Ekaterinburg.

Etter at alle fangene hadde blitt samlet i det trange kjellerrommet stormet en gjeng bolsjeviker inn. De kunngjorde at Sovjetmakten hadde bestemt at de skulle henrettes. Etter denne kunngjøringen begynte skytingen. Når kruttrøyken lettet kunne man se at hele rommet var fullt av blod og kropper. Bolsjevikene som var der sa at noen av barna overlevde den første skuddsalven. Uten nåde endte så morderne barnas liv med sine bajonetter.

Dette var den usle og brutale slutten på det kristne Romanov-tsardynastiet som hadde tjent Russland helt siden 1613. Dette var ingen henrettelse, for det var ingen etterforskning eller rettsavgjørelse. Det var mord - ikke bare på tsaren og hans hustru, men også på deres unge barn og ansatte i husholdet med en brutalitet som symboliserer bolsjevismens sanne natur.

Bak kulissene

Hva var drivkreftene som ledet til dette mordet, og til mordet på så mange kristne russere? Gjennom å lære om hva som skjedde her og hendelsene omkring denne forbrytelsen, åpnes en innsikt til bolsjevikenes hatefullhet som kan eksponere bolsjevikene som de største massemorderne og forbrytere mot menneskeheten i hele menneskehetens historie.

Ved begynnelsen av det 20. århundre var Russland involvert i flere kriger og gikk igjennom flere mislykkede revolusjoner. På grunn av disse turbulente tidene og de mange ofrene for disse, ga den radikale opposisjonen Nikolai II kallenavnet "Blodige Nikolaj." Men er det rett å legge all skylden på tsaren for hva som skjedde med Russland? Faktisk, i dag er det populært å skrive om Nikolaj II som en blodtørstig monark som, til tross for sin påståtte hensynsløshet, mistet makten til bolsjevikene. Men i realiteten var denne siste russiske tsaren en pionér i bestemte områder innenfor politikk og gjorde mye godt for det russiske riket. En ting man i hvert fall kan si, er at han kjempet ikke mot bolsjevikene med en brøkdel av den hardhet som var nødvendig for å overvinne disse nådeløse revolusjonære.

[Vi vet også at den berømte reformatoren tsar Alexander II ble myrdet av kommunistene i 1881.]

Nikolaj II hadde ingen moderne pressetalsmann eller spinndoktor, men hans patriotisme åpenbarte seg tydelig i hans gjerninger, om ikke i hans ord. Få ledere gjennom historien gjorde noensinne mer for å bedre kårene for vanlige folk enn Nikolaj II gjorde.

Før første verdenskrig nøt Russland betydelig utvikling og vekst. Mellom 1885 og 1913 var vekstraten for jordbruket på 2% i gjennomsnitt, og industriens vekstrate nådde mellom 4,5 og 5% årlig. i begynnelsen av det 20. århundre tiltrakk Russland seg mye utenlandsk kapital. Det ble investert hovedsakelig i gruvedrift, produksjon og ingeniørvirksomhet. Takket være denne gunstige situasjonen hadde produksjonsvolumet i de ulike grenene av russisk industri økt med en faktor av fem til 13. Russland var på andreplass i oljeproduksjon på verdensbasis, på fjerdeplass i ingeniørvirksomhet og på femteplass i utvinning av kull og jernutvinning og stålsmelting. Mellom 1900 og 1913 ble det samlede jordbruksoverskuddet tredoblet. Russland var på verdenstoppen i kornproduksjon.

Den amerikansk-jødiske plutokraten Jacob Schiff var ikke bare en nøkkelperson i den USA-baserte driften av Rothschilds europeiske bankdynasti, men han var også den finansielle agenten som betalte for det jødisk-bolsjevikske hærtoktet mot den hatede Romanovfamilien og det russiske folket.

Nikolaj II implementerte en avansert arbeidslovgivning og forbedret vilkårene for russiske industriarbeidere betydelig. Gratis helsehjelp ble introdusert på fabrikker med mer enn 100 arbeidere. (I 1898 var 70% av alle russiske arbeidere ansatt i slike fabrikker.) Siden 1903 måtte arbeidsgivere betale skadegodtgjørelser (arbeideres kompensasjon) pålydende 50-66% av en arbeidsmanns lønn. I 1912 ble en obligatorisk ulykkesforsikring innført i Russland. Mellom 1900 og 1910 steg arbeidsledigheten aldri over 1-2%.

I 1904 gjorde tsaren tiltak i retning av et konstitusjonelt monarki. Revolusjonen i 1905 og Russlands fullstendige nederlag i den russisk-japanske krigen, tvang tsaren til å begrense det absolutte monarkiet for første gang i Romanov-dynastiets historie. Den 6. august 1905 ble den første representative lovgivende forsamlingen (den statlige Dumaen) opprettet. Noen historikere ser dette som et steg i retning av liberalisering og demokratisering av det russiske samfunnet. Men Nikolaj II ga sitt samtykke til restriksjoner for et absolutt monarki. De harde hendelsene etter 1905 viste at Dumaen ble en vokter av lovlig opposisjon mot tsaren.

I 1899 tok Nikolaj initiativ til å holde den første fredskonferansen i Haag. I 1901 ble Nikolaj II nominert til Nobels fredspris. Tsaren stod kraftig fram for nedrustning såvel som for fredelige løsninger på internasjonale konflikter og kodifisering av krigslover. Nikolaj II og alle medlemmene av hans familie var de sanne russiske patriotene og var dypt religiøse mennesker. Den siste regjerende Romanovfamilien var et eksempel på oppriktig kjærlighet og hengivelse til tradisjonelle familieverdier. beviser for dette finner man i Romanovenes mange dagbøker og brev.

Stolte kristne russere

Nikolaj II elsket moderlandet dypt og led for det under revolusjonen. Etter bolsjevikkuppet var det tydelig at han led ikke bare for seg selv personlig, men for Russland. Den 15. mars 1918 skrev tsaren i sin dagbok: "Hvor mye lenger vil vårt stakkars Moderland bli korsfestet og revet istykker av innenlandske og utenlandske fiender? Noen ganger virker det umulig å holde ut dette lenger."

Tsarina Alexandra Feodorovna var, før hennes giftermål med Nikolaj II, kjent som Tysklands prinsesse Alix von Hessen und bei Rhein. Uten tvil elsket hun Russland veldig sterkt, på absolutt samme måte tsaren elsket det. Hennes majestet hadde en svært religiøs natur. Hun konverterte til den ortodokse kristendommen og ble døpt i en ortodoks kirke før hennes bryllup i 1894. Og hun aksepterte ikke bare religionen formelt, men med hele hennes hjerte, sinn og vilje.

De personlige brevene mellom Nikolaj og Alexandra var fylt av kjærlighet og omtanke for hverandre. Historikerne sier at deres bryllupsferie varte alle 23 årene av deres ekteskap. Det kongelige parets døtre - storhertuginnene Olga, Tatiana, Maria og Anastasia - be oppfostret uten overdådig luksus. De var velutdannede, beskjedne og religiøse. Under første verdenskrig jobbet storhertuginnene som pleiesøstre i de russiske sykehusene. De hadde en distinkt følelse av å tilhøre Russland og hennes folk slik deres foreldre hadde. For eksempel, i 1916 ble planer diskutert som involverte å gifte bort Olga, den eldste datteren, til Romanias prins Karol. Men jenten avviste bestemt tanken med ordene "jeg er russisk og russisk vil jeg forbli."

Storhertuginne Olga Nikolaevna "var kjent for sitt medlidende hjerte og ønske om å hjelpe andre, men også for sitt temperament, sin umodererte ærlighet og sine humørsvingninger." Under en historietime bemerket Olga at hun var glad for å leve i moderne tider, fordi folk var gode og ikke onde slik som i gamle dager. Dessverre og ironisk så tok Olga feil. Hun ble selv et uskyldig offer for det ondskapsfulle bolsjevikregimet når hun var i sin beste alder.

Den andre Romanovdatteren var storhertuginne Tatiana Nikolaevna. Tatiana er beskrevet som en høy og slank jente, med mørkt rødbrunt hår og mørke blågrå øyne. Hun var raffinert og elegant. Hun var betraktet av mange hoffmenn som den vakreste av de fire storhertuginnene. Tatiana var praktisk anlagt og hadde et naturlig talent for lederskap. Hennes søstre ga henne kallenavnet "guvernanten" og sendte henne som sin grupperepresentant når de ville be foreldrene om noe.

Den tredje datteren var den godhjertede og blide storhertuginnen Maria Nikolaevna. Som barn var hun så yndig at noen sammenlignet henne med Botticellis engler. Maria var en godmodig, munter og vennlig ung dame. Den fjerde datteren, storhertuginne Anastasia Nikolaevna, var en tomboy, en livlig og munter jente. Hun levde opp til sitt kallenavn "rakkerunge" mens hun vokste opp som et sprudlende og energisk barn, beskrevet som kort og nesten litt lubben, med blå øyne og rødblondt hår. Hennes skarpe, vittige bemerkninger traff ofte folks ømme punkter. Anastasia elsket dyr. Hun hadde også et talent for tegning.

Det kongelige parets eneste sønn var Czarevitch Alexei. Etter ordre fra tsar Paul (datert tilbake til slutten av 1700-tallet), kunne bare et guttebarn bli arving til den russiske tronen. Men Alexei hadde blødersykdom. Fordi hans blod ikke kunne levre seg riktig kunne enhver liten støyt drepe ham. Dette var en av de store personlige (og statlige) bekymringene for familien. Alexei hadde det russerne kaller "et gyllent hjerte." Han hadde lett for å knytte bånd til folk, han likte dem og gjorde sitt beste for å hjelpe dem, spesielt når det så ut for ham som om noen var ofre for urett. Til tross for restriksjonene på hans aktiviteter var Alexei aktiv og rampete av natur. Han hadde ganske vanlige interesser, han nektet å snakke noe annet enn russisk og han likte å gå med russiske drakter.

Alexei var fullt klar over at han kanskje ikke ville leve lenge nok til å bli voksen. En gang når han var 10 år, lå han på rygg og kikket på skyene da storesøsteren Olga kom inn og spurte ham hva han gjorde. "I liker å tenke og undre," svarte Alexei. Olga spurte ham hva han likte å tenke på. "Å, så mange ting," svarte gutten. "Jeg vil nyte solen og sommerens skjønnhet så lenge jeg kan. Hvem vet hvorvidt jeg en av disse dagene skal bli hindret i å gjøre dette?"

Romanovfamilien var hengitt til Russland til den bitre slutt. Alle levde og døde de i tråd med de høyeste prinsippene de trodde på. Den kongelige familien holdt sammen gjennom sine siste åndedrag under massakren natt til den 17. juli 1918.

Nikolaj II, Alexandra Feodorovna og deres fem uskyldige barn ble drept av bolsjevikene i hemmelighet, uten noen påtale eller rettsavgjørelse. Hvorfor? Offisielle kilder og historiebøker forteller folk om proletariatets ledende rolle (arbeiderne og bøndene) i 1917-revolusjonen. Politisk korrekte "hoffhistorikere" har sagt det skjedde på grunn av den katastrofale tilstanden til den russiske økonomien og en voldsom misnøye med tsarens innenriks- og utenrikspolitikk.

Men sannheten var at pr. 1913 eide russiske bønder 72% av landet og for det meste eide sine egne gårder. Den russisk-japanske krigen og første verdenskrig destabiliserte i bunn og grunn landet, og situasjonen var gunstig for Russlands fiender. I 1917 ødela den katastrofale revolusjonen det gamle Russland. Bolsjevikrevolusjonen skjedde ikke bare på grunn av vanlige misfornøyde russeres vilje. Langt mer mektige og organiserte krefter lå bak denne revolusjonære orkanen. Nå i dag som de statlige Sovjetarkivene er åpne for offentligheten, kan man få et nytt bilde av disse gamle hendelsene.

Russland forberedes for revolusjon

Tusenvis av jødisk-skrevne volumer eksisterer hvori hundrevis av år med etnisk konflikt mellom jødefolket og russerne skildres. Inderlige jødiske historiske beretninger om "antisemittisme" og undertrykkelse fra russerne skrives fremdeles i dag. På den andre siden har vi hundrevis av bøker skrevet av russere som i detalj skildrer jødisk finansielt tyveri og utnyttelse av både den russiske økonomien og bøndene.

Nikolaj II var ikke den første tsaren som ble myrdet av revolusjonære jødiske terrorister. I 1881 ble hans farfar Alexander II myrdet av bombekastende jøder som opererte under navnet Naodnaya Volya ("Folkets vilje" på norsk). Attentatet på ham er illustrert ovenfor.

Ironisk nok, bare et fåtall bøker dokumenterer denne etniske konflikten mellom den russiske adelen og den organiserte jødedommen som spilte en dynamisk rolle både i revolusjonen og i villskapen i undertrykkelsen av det russiske folket. Det var ikke en sjanse for jødisk frigjøring bolsjevikrevolusjonen tilbød, men en hevn mot en gammel fiende.

Det er et velkjent faktum at revolusjonen i Russland var forberedt lenge før 1917. 1800-tallet var rystet av revolusjonær uro: desemberopprøret i 1825; den politiske terrorismens fødsel, og mordet på Alexander II. de franske, tyske (marxistiske) og russiske revolusjonære doktrinene fungerte som en basis for de revolusjonære bevegelsene. Unge russiske jøder fikk teften av disse tendensene og tok aktivt del i disse bevegelsene, og ved slutten av 1800-tallet var jødene i fortroppen. I 1917 hadde ateistiske jøder tatt den ledende rollen i den revolusjonære bevegelsen i Russland.

Den jødiske dominansen i 1905- og 1917-revolusjonene skjedde av gode grunner. På den ene siden gjorde den radikale jødiske ungdommen opprør mot det tradisjonelle jødiske samfunnet i Russland og brøt ut av det. De var imot de dogmatiske religiøse jødiske verdiene og hvordan de eldste hadde total kontroll over resten av det jødiske samfunnet. På den andre siden så den internasjonale jødedommen de unge russiske jødenes energi som en kraft som kunne brukes til å knuse det hatede russiske riket.

Internasjonale jødiske kapitalister forsynte de revolusjonære med rikelige bidrag. Den amerikansk-jødiske finansmannen Jacob Schiff ga 20 millioner $ til bolsjevikrevolusjonen. På den tiden var han en av verdens rikeste menn som overhode for det store bankhuset Kuhn & Loeb.

Jøder dominerte den internasjonale bolsjevismens lederskap. I 1918 var Folkekommisærrådet det styrende organet for den nye bolsjevikstaten. Det er dokumentert at av totalt 384 bolsjevikkommisærer som styrte Russland, var minst 300 jøder. Enda mer sjokkerende er det at kun 13 revolusjonære blant 384 kommisærer, faktisk var etniske russere, hvilket gjør begrepet "den russiske revolusjonen" til en misvisende beskrivelse.

Avkastningen fra Jacob Schiffs investering var svært profitabel for banken hans. I 1921 overførte bolsjevikene over 600 millioner rubler til Kuhn & Loeb. Schiff, lojal mot sine russiske jødiske brødre, hadde tidligere brukt sin finansielle innflytelse til å holde Russland utenfor det amerikanske pengemarkedet, og på dette viset skade Russlands finanspolitiske helse. Det var også han som ga japanerne de store krigslånene i 1901-1905 som sikret den japanske seieren over Russland.

"Den jødiske lånehaien sliper sverd for Østerrike og Russland." En karikaturtegning fra 1849 illustrerer hvordan Rothschild-bankdynastiet sørget for å tjene penger på krig mellom de to keiserdømmene.

Felix, Max og Paul Warburg, Otto H. Kahn, Mortimer L. Schiff, Jerome J. Hanauer, Simon Guggenheim, Max Breitung, Isaak Seligman, William Weissman, Olaf Aschberg, og flere til, var de jødiske finansfolkene som finansierte den sosialistiske revolusjonen i Russland. Jøder med finans- og mediemakt i Russland og rundt om i verden lært seg å samarbeide om det de så som jødefolkets beste.

Kristendommen, jødedommen og bolsjevismen

I tiden omkring mordet på tsaren og hans familie, bestod den indre sirkelen av bolsjevikfraksjonen i det revolusjonære Russland av Vladimir Lenin (minst halvt jødisk), Leon Trotsky (en jøde som egentlig het Lev Bronstein), Yakov Sverdlov (jøde), [Lev] Kamenov (jøde) og [Grigori] Zinoviev (jøde). Alle seriøse studier av bolsjevikrevolusjonen - inklusiv de skrevet av jødiske forfattere - erkjenner (noen ganger med en viss motvilje) den overveldende rollen jødene spilte i bolsjevismen og i det revolusjonære regimet som ble opprettet. Individene som organiserte og utførte mordet på Romanovene var Philip Goloschokin, Petr Voikov og Yakov Yurovsky, alle sammen jøder.

Robert Wilton, en russiskbasert korrespondent for The London Times og forfatter av The Last Days of the Romanovs, skrev at "bolsjevikrevolusjonen var intet mer enn en fase av et bredere program som speilet den eldgamle religiøse konflikten mellom kristendommen og de mørke jødiske kreftene."

Ødeleggelsen av det gamle Russland begynte med drapet på hennes tsar og hans uskyldige familie og ansatte. Tidlige sosialistiske historikere benektet bolsjevikledernes deltagelse i mordet på Romanovene, men telegrammene mellom Ural-rådet og bolsjeviklederne i Moskva i juli i 1918 beviste at beslutningen faktisk ble gjort i Moskva. Innholdet i telegrammene viser Lenins og Sverdlovs samtykke i forvei av Nikolaj IIs henrettelse. Lenin delte den revolusjonære Sergey Netchayevs tanke om å utrydde hele tsarfamilien: "Vi skal gjøre det denne store revolusjonære ikke realiserte!"

I utgangspunktet hadde bolsjevikene planlagt en fullskala offentlig prosess mot tsaren, og Trotsky skulle være hovedanklager. Men det skjedde aldri. I 1918 brøt den russiske borgerkrigen ut og Lenin og de andre besluttet at det fantes ikke tid til en slik formalitet som en offentlig rettssak mot tsaren. I tillegg, om man holdt en offentlig liksom-rettssak mot tsaren, kunne man ikke like gjerne ta livet av resten av tsarfamilien sammen med ham. Tsarens jødiske fiender hadde lenge sverget på å utrydde hele den Romanovske slektslinjen.

Sverdlov var den som direkte organiserte nedslaktningen. Han styrte det fra Kreml. Lenin kalte Sverdlov "den mest profesjonelle revolusjonære." Sverdlov var en særdeles god organisator. Han fikk til å organisere mordet på tsarfamilien, å undertrykke kosakkene og å opprette "Den røde terroren" mot revolusjonens fiender etter det andre mordforsøket på Lenin i august 1918.

Navnene på de direkte involvert i henrettelsene i Ekaterinburg er noe usikre på grunn av dokumentenes upålitelighet. For eksempel, det kjente dokumentet "Yurovskys liste" inneholder en liste over personer som skjøt tsaren, hans familie og tjenerne i Ipatiev-huset. Dette dokumentet er datert 18. juli 1918. En antatt gruppe mordere består av Y. Yurovsky, G. Nikulin, P. Medvedev, S. Vaganov og syv "latviere": A. Vergasi, L. Kh(g)orvat, V. Greenfeld, E. Nad, A. Fekste, A. Fisher, E. Edelstein. Men, noen forskere mener dokumentet var forfalsket og lekket til pressen av Tyskland i 1956 av en tidligere østerriksk fange, I. Mayr. I følge den russiske forskeren Plotnikov kunne listen også inkludere P. Yermakov, A. Kabanov, M. Medvedev, V. Netryebin og Ya. Tselms.

Den direkte morderen, en kommandant for Ipatiev-huset, var en jøde ved navn Yankel Yurovsky. De som planla å drepe Romanovene antok at russere ikke ville skyte tsaren og uskyldige medlemmer av hans familie, så jøder ble utvalgt til å utgjøre storparten av morderne. De som henrettet Romanovene følte ikke den utførte gjerningen som en byrde. Moral var erstattet av den "revolusjonære samvittigheten" i disse individene.

Det bolsjevikske Ural-rådet (Uralsovjet) tok den offisielle beslutningen om å henrette tsaren. Dette skjedde den 6. juli 1918 etter aktive "forhandlinger" med lederne i Kreml. Uten noen offentlig etterforskning eller høring, uttalte Ural-rådet i sin beslutning: "...I overensstemmelse med folkets vilje har den utøvende sentralkomitéen (i Ural-rådet) besluttet at den tidligere tsar Nikolaj Romanov, som er skyldig i utallige blodige forbrytelser, skal henrettes."

Ural-rådets mest aktive medlem var også en jøde, Pinkhus Voikov (Pinkhus Veiner). Han undertegnet beslutningen om tsarens henrettelse. Voikovs navn stod også på de to skriftlige kravene til apoteket om å få utlevert en stor kvantitet av svovelsyre. Syren ble senere brukt til å destruere Romanovenes levninger.

Her har du en "hvem er hvem" av de ledende bolsjevikske massemorderne og propagandistene - alle jøder. Første rad (venstre til høyre): Lev Mekhlis, kjent som "Stalins drapsmaskin"; Felix Dzerzhinsky (en polsk kommunist) som opprettet bolsjevikenes hemmelige politi (Chekaen, senere NKVD); og Karl Radek, som var aktiv i de polske og tyske bolsjevikbevegelsene før første verdenskrig og en internasjonal kommunistleder etter bolsjevikrevolusjonen. Midterste rad (venstre til høyre): Genrikh Yagoda, leder for NKVD, Sovjets interne anliggender og grensevakter fra 1924 til 1936; Lavrenti Beria, ansvarlig for Sovjets sikkerhet og NKVD; og Lazar Kaganovich, en av personene ansvarlig for Sovjets hungerskatastrofe 1932-1933. Nederste rad (venstre til høyre): Leon Trotsky, en bolsjeviksk revolusjonær og teoretiker og en av lederne for den russiske oktoberrevolusjonen, nr. 2 etter Lenin; Yakov Sverdlov var mannen som beordret henrettelsen av tsaren og hans familie; Bela Kun, en ungarsk kommunistpolitiker og bolsjevikagent som styrte Ungarn som lederen av den kortlevde Ungarske Sovjetrepublikken i 1919.

Romanovenes siste øyeblikk

Omstendighetene omkring mordet på Romanovene i Ipatiev-huset den natten er uklare, og muligens, vil alltid forbli det. De siste øyeblikkene av Romanovenes liv har blitt beskrevet i mange artikler og bøker. Det finnes også memoarer fra de som utførte henrettelsen. Man kan dog ikke påstå at noen av disse forteller den absolutte sannhet. Historiske dokumenter vil alltid i noen grad reflektere synspunktet til de som skrev dem. Mange offentlige, personlige og internasjonale interesser var sammentvinnet i dette blodbadet. Like fullt, mange forskere i dag holder seg til den russiske etterforskeren Nikolai Sokolovs bok. Denne boken er basert på det betydelige faktamaterialet han samlet mellom 1919 og 1924.

Sokolovs etterforskning oppga at et mord skjedde i Ipatiev-huset en dag mellom 17. og 22. juli 1918. Kjellerrommet hadde spor av kuleskudd, bajonetter, menneskeblod på gulv og vegger, og kuller som satt fast i rommets paneler. "Drapene var utført med revolvere og bajonetter. [...] Mer enn 30 skudd ble avfyrt; det var umulig å avgjøre om alle skuddene gikk igjennom og ikke ble igjen i ofrenes kropper."

Sokolovs bok inneholder ikke detaljer om mordene, men det grusomme bildet av blodbadet disse 11 forsvarsløse fangene av bolsjevikene ble ofre for, er beskrevet i memoarer fra flere av de som utførte nedslaktningen. For eksempel, forteller Strekotin: "Det tok lang tid før de [romanovene og deres tjenere] døde; de gråt, stønnet, vred på seg. Fruen - madammen - hadde spesielt vanskelig for å dø. Yermakov dolket henne i brystet igjen og igjen. Han kjørte en bajonettgjennom henne så hardt at hver gang gikk bajonetten dypt ned i gulvet.

"Alt i alt var det hele [nedslaktningen] veldig uorganisert. For eksempel så "svelget" unge Alexei 11 kuler før han døde. Det viste seg at han var en veldig seig pjokk." Netryebin husker: "Den yngste datteren til den tidligere tsaren falt på ryggen og lot som hun var død. Kamerat Yermakov la merke til henne og drepte henne med en kule i brystet. Han glemte ikke å plaffe ned Anastasias lille hund, Jemmy."

Tegn på et okkult ritualmord

Den jødiske deltagelsen i Romanovmordene var så tydelig at noen forskere også spurte seg om forbrytelsen hadde en rituell natur. Spørsmålet ble også stilt fordi merkelige kodede tegn ble funnet i kjellerrommet i Ipatiev-huset. Det russiske statsadvokatkontoret kunngjorde at "etterforskningen utelukker helt at mordene hadde noen rituell natur. ...Etterforskningen fant ingen beviser for at inskripsjonen på vinduet var av kabbalistisk karakter."

Etterforsker N. Sokolov skrev at han hadde funnet en merkverdig inskripsjon skrevet på tysk på sørveggen i rom nr. II: "Belsatzar ward in selbiger Nacht/Von seinen Knechten umgebracht." Sitatet, hentet fra diktet Belsazar av Heinrich Heine, en poet av jødisk herkomst født i Tyskland, betyr på norsk "Belsazar ble, den samme natt, drept av sine tjenere." Belshazzar (som det staves i Vesten) var den hedenske [eng.: gentile - GG] kongen av Babylon som i Gamle Testamentet så "skriften på veggen" som forutsa hans ødeleggelde (Daniel 5). Han ble drept som straff for hans forbrytelser mot Israels Gud. I et kløktig ordspill på sitatet fra Heine hadde den ukjente skribenten, helt sikkert en av morderne, erstattet "Belsatzar" med Heines "Belsazar," for å signalisere meningen med sin symbolikk enda tydeligere. Denne Heine-inskripsjonen beskrev mordenes rasemessige/etniske karakter: En hedningkonge hadde nettopp blitt drept som en jødisk gjengjeldelsesakt.

I tillegg var der flere okkulte tegn og sifre skriblet på veggen i Ipatiev-husets kjeller der mordene fant sted. En spesialist på Kabbala ved navn M. Skaryatin, en ortodoks kristen historiker ved navn L. Bolotin og I. Plotnikov, en spesialist på frimureriets historie, har hevdet at disse tegnene er definitivt kabbalistiske og ikke bare tilfeldige tall og tegn skrevet uten noen hensikt.

Skaryatin dekrypterte disse kodede tegnene i 1925: "Overhodet for religionen, folket og nasjonen (den russiske) ble drept her; ordren er utført." Selv om noen jødiske forfattere har kritisert Skaryatins konklusjoner, har ingen av dem tilbakevist dem på bakgrunn av kabbalistisk kunnskap. Hva seriene med tall betydde hadde man dog enda ikke funnet ut. En ting som imidlertid var åpenbart, var at tallet "8" gikk igjen i disse seriene spesielt mange ganger. Tallet "8," eller "888," er i den jødiske Kabbala forbundet med Jesus Kristus' navn. Tsaren som offer er sammenlignet i sin renhet med Kristus.

Utførelsen av et kultrituale i de jødiske okkulte disipliner krever også at en jødisk prest, og etter at ritualmordet er utført må den dreptes kropp kremeres. Noe som kan være bevis for at en slik prest var tilstede mens nedslaktningen av fangene fant sted, er den mystiske ankomsten av "en jøde med beksvart skjegg" sammen med mannskap fra Den røde armé fra Moskva til Ipatiev-huset i midten av juli i 1918. Likbrenningen som fant sted etter mordene kan også bekrefte mistanken om at elimineringen av Romanovene hadde en rituell karakter.

Her ser du tegnene det fortelles om, eller noen av dem. På det nederste av de to bildene nedenfor som viser værelset der Romanovene ble myrdet, ser du disse tegnene nederst på en vegg:

Over er rommet hvor tsarfamilien ble myrdet. Vi ser kulehullene i veggen bak der de jødiske morderne skjøt familien. Nederste del av bildet viser de kabalistiske tegnene på veggen overfor veggen med kulehullene.

Hvorfor ville de ateistiske jødiske bolsjevikene utføre et ritualmord på tsaren, hans familie, deres hund og deres tjenere? Det er mange synspunkter, for og imot, når det gjelder den mulige rituelle karakteren til Romanovenes nedslaktning. Selv om spekulasjonene er riktige, vil de "som har absolutt ingen fordeler av å avsløre hemmeligheten, gjøre hva som helst for å ugyldiggjøre og latterliggjøre" Skaryatins dekoding-resultater.

Drapet på tsaren var en katastrofe for Russland

Mordet på Romanovene har en dyp og tragisk betydning for det russiske folket. Historiker Ivor Benson karakteriserte drapet på Romanovfamilien som et symbol for det definitive forfallet av den gamle kristne nasjonen. Gud, tsar og det russiske folk var den russiske nasjonens treenighet. Disse var tre uavhengige søyler i Russlands eksistens. Ødeleggelsen av én av disse søylene ledet til forfallet av resten, og som et resultat den russiske nasjonens forfall. Også før Nikolaj II ble Russlands monark led landet under en del åndelig forfall. Tsaren ble drept i 1918, og det var da de bolsjevikske barbarene begynte den omfattende utryddelsen av det russiske folket.

Mordet på tsaren var nødvendig for bolsjevikene. Skjendingen av de siste medlemmene av Romanovdynastiet viste at det ikke lenger fantes noen moralske grenser. Etter mordet var alle mulige blodige, blasfemiske ugjerninger mulige for de revolusjonære, og i tillegg var de rettferdiggjort av "revolusjonær nødvendighet." Alle dører var åpnet for å plyndre Russlands enorme materielle verdier og bespotte alle hennes åndelige verdier, og sette i gang med massiv utryddelse av russere. [Se boken History's Greatest Heist.]

Et par uker etter massakren i Ipatiev-huset i Ekaterinburg, kunngjorde den ferske Røde armés avis: "Uten nåde, uten å holde tilbake, skal vi drepe våre fiender i hundretall, la det bli tusentall, la dem drukne i sitt eget blod. For Lenins og Uritskys [Moisei Solomonovich Uritsky var en bolsjeviksk revolusjonær leder i Russland.] blod la det komme floder av borgerskapets blod - mer blod, så mye som mulig."

"Fienden" var enhver som hadde den aller minste uenighet med bolsjevikene. Og enda verre, om du var med i aristokratiet var du automatisk en fiende. Var du en ikkejødisk mindre kjøpmann eller vellykket bonde, var du også en fiende. Hvem som helst kunne erklæres "en fiende av folket" om han bestemte seg for å gjemme unna et lite matforråd for å brødfø sin familie i stedet for å gi maten til bolsjevikene. Bolsjevikenes ofre var mange millioner. Den mørke anti-russiske makten lyktes i å ødelegge det naturlige lederskapet, aristokratiet og det russiske folkets intelligentsia. Det gamle Russland eksisterte ikke lenger.

At identiteten og motivasjonen til de som myrdet Romanovene ble holdt skjult, beskyttet kreftene som stod bak forbrytelsen. Dagens makthavere gjør også bruk av mordets uklarhet for sine egne politiske fordeler.

Behov for en avslutning

Ni levninger etter Romanovfamilien ble offisielt funnet i 1991. Innenlandske og utenlandske DNA-eksperter fastslo identiteten til levningene. Og påståtte levninger av Romanovene ble begravet i Petropalovsk-festningen (St. Petersburg) i 1998. Mange mennesker, inklusiv lederne av den russisk-ortodokse kirke, stiller dog spørsmål ved resultatene av disse DNA-undersøkelsene. Av denne grunn deltok ikke den russisk-ortodokse kirke i begravelsesprosesjonen i 1998.

I 1981 ble medlemmene av Romanovfamilien som ble drept i Ekaterinburg kanonisert som helgener og kongelige martyrer av den russisk-ortodokse kirke utenfor Russland. Den russisk-ortodokse kirke [i Russland] konsekrerte Romanovene som helgener i 2000. På samme tid er Romanovenes levninger av stor åndelig betydning. I østlig ortodoks og romersk katolsk tradisjon er de hellige kroppene bærere av guddommelige krefter. Troende kan få velsignelse gjennom helgeners levninger. Til sist ble det slik at begravelsen ble presentert som det endelige oppgjøret med tragedien i 1918. Den skulle etablere en historisk klarhet omkring Romanovenes død.

Forresten så er det ironisk at mennene som fikk ansvaret for å identifisere levningene og for selve begravelsesprosessen, var den russiske politikeren Boris Nemtsov og hans assistent Victor Aksyutchits, begge to jøder. Kronikøren av Romanovenes levninger var den kjente russiske historieforfatteren Edward Radzinsky.

I juli i 2007 ble det formelt kunngjort at de antatte levningene av Czarevitch Alexei og storhertuginne Maria ble funnet og identifisert i nærheten av Ekaterinburg. Tidlig i desember 2009, kunngjorde Moskva by at etterforskningen av mordet på Romanovfamilien var over. Den russiske føderasjonens høyesteretts resolusjon opplyste at tsarfamilien ble henrettet som ofre av et politisk regime og at det ikke var en kriminell forbrytelse. På dette viset ble Romanovene ofre for grusomme revolusjonære tider.

Ipatiev-huset der tsarfamilien ble myrdet. Den svarte pilen viser rommet der mordene fant sted.

Mordernes navn (og nasjonaliteter) er godt kjent. Russiske gater, torg, T-banestasjoner og til og med hele regioner bærer fremdeles navnene til dem som drepte Romanovene i 1918 - for eksempel, Leninsky Prospekt i Moskva. "Sverdlovskaya oblast" (Sverdlov-regionen) er ett av de føderale russiske territoriene. Moskva har en T-banestasjon som heter "Voikovskaya" (til Voikovs minne). Til tross for offentlige protester og kritikk, lot myndighetene i Moskva navnet på T-banestasjonen forbli uforandret.

Denne avskyelige forbrytelsen mot Romanovene og deres tjenere traff Russland og hennes folk rett i hjertet. Nittito år har passert siden dengang. Russland har fremdeles ikke kommet seg etter dette slaget.

Marina Marynova er en russisk borgerrettighetsadvokat som har tjenestegjort i Avdelingen for menneskerettigheter under Putin-administrasjonen. Hun har omfattende erfaring på området, blant annet en periode ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i Frankrike. For øyeblikket arbeider hun med en omfattende studie av den avgjørende jødiske rollen i de utstrakte bolsjevikske forbrytelsene mot russerne og mot andre europeiske folk.