.:Hovedsiden:.

Stoltenberg's uklare melding til Jødene

Stoltenberg's unnskyldning

Jeg har vært en aktiv frontsoldat i den politiske kulturkrigen i Norge i mange år nå og har et godt bilde av de forskjellige aktørene og deres handlingsmønstre. Sett fra et fugleperspektiv har vi to hovedspillere på den norske siden og det er kulturmarxistene og kristenzionistene. Begge deler er styrt av jøder som setter rammene for dem og begge grener arbeider for et jødisk verdensherredømme. Men det er en vesentlig forskjell som kan kalles den jødiske høyresiden med Israel og deres fanatiske hyldere innen frimureri og kristenzionisme og den jødiske venstreside som også kalles kulturmarxisme. Her har den religiøse staten Israel mindre betydning. Den har ikke noe spesielt geografisk senter og ser verden i et mere globalt perspektiv med jødene som Herrer. Altså rasistisk, jødisk nasjonalisme (zionisme) mot jødisk internasjonalisme hvor den jødiske rasismen er mere skjult.

Soros regnes som verdens ledende strateg for internasjonale kulturmarxister. Over styrer han Obama

På det internasjonale planet kan vi si at den israelske statsminister Netanyahu representerer høyresiden som kristenzionistene, blant dem Breivik, dyrker mens den jødiske finansoligarken George Soros kan sies å representere et ledende element på den jødiske venstresiden som kulturmarxistene tilhører. George Soros er godt kjent i Norge og har vært her mange ganger for å konferere med sine norske kulturmarxistiske samarbeidspartnere spesielt representert ved Stoltenberg, Gahr-Støre og Solheim.

Sentralt for kulturmarxistene er å redusere betydningen av staten Israel i den interne maktkampen mellom de to jødefløyene uten at dette skal kunne brukes mot jødene som sådan. Brekkstangen i denne reduseringen av Israel er israelernes overgrep og folkemord på palestinerne i Gaza og Vestbredden. I denne striden er ordbruk meget viktig. Kulturmarxistene har stort spillerom så lenge de kaller Isrelerne for Israelere og ikke for jøder. Det siste er tabu og majestetsforbrytelse. Angrepene på Israel må også ligge innen en viss ramme slik at de ikke kan skli ut til generelt negative holdninger overfor jødene som sådan. Spesielt tabu er å sidestille zionisme med Nazisme eller sammenligne den rasistiske apartheidstaten Israel med det tidligere Sør-Afrika.

Vigrid-artikkelen med link til Klassekampen

Balansegangen er hårfin og her er det SV, venstrefløyen i AP og deres militante ungdomsfylking AUF har gått for langt. De har startet boykottkampanjer, både av produkter og på universiteter og særlig AUF har markert seg som det europeiske senteret for anti-israelsk kamp. AUF gikk her så langt ved sin formann Eskil Pedersen at det ikke lenger var akseptabelt for staten Israel og deres internasjonale allierte hvorav kristenzionister og frimurere er de to vesentligste gruppene. Jeg viser til blant annet Pedersens intervju med Klassekampen gjengitt over:

I artikkelen i Klassekampen forteller Pedersen i et avsnitt som her vises i sin helhet: "AUFs landsmøte i 2010 vedtok for første gang at vi ønsker en ensidig norsk økonomisk boikott av Israel, etter at vi lenge har tatt til ordet for en internasjonal initiert boikott. Kanskje det er et uttrykk for at vi er lei av «business as usual»? Sør-Afrika-sammenlikningen er umulig å unngå. Hva er forskjellen den gang og da? Åpenbart flere ting, blant annet et Vesten der USA ikke har vært på lag med progressive frihetsforkjempere. Men betyr det at økonomiske virkemidler mot Israel ikke er like rett som mot Sør- Afrika? Svaret er at de fleste vet det vil fungere. Det er kun politikk, ikke diskusjoner om effekten som stopper oss fra å bruke dette virkemidlet. Jeg er ikke imot at norske regjeringer i framtida skal snakke med israelske regjeringer. Men å la være å gjøre noe riktig for palestinerne i frykt for å miste nærhet til regjeringsmedlemmer i dagens politiske Israel er noe ganske annet. Det kan jeg ikke se at vi har noe igjen for." Uthevelsene er gjort av meg.

Over er et bilde av den jødiske høyresidens slakting i Gaza

Dette avsnittet viser til AUF's landsmøte i 2010. Altså året før aksjonen mot Utøya. For å si det rett ut: Dette er "antisemittisk nazihat" av beste klasse sett fra Israel's og kristenzionistenes side. Dette er nøyaktig Durban-konferansen i august 2001 som utløste 9/11 om igjen. Det Pedersen her gjør klart er at under hans ledelse tar AUF førerposisjonen alene i en total krig mot staten Israel's eksistens. At Pedersen er for ung og engasjert til å ikke se hva han egentlig gjør får vi tilgi han fordi det er forståelig og kriminelt naivt, men som en nordisk homse kan vi ikke vente mere.

Stoltenberg og Norge som zionistisk narkolakei i Afghanistan

Pedersen gir her på vegne av alle AUF's medlemmer en ren krigserklæring overfor staten Israel støttet opp av den radikale marxistfløyen i AP og SV. Israel og deres støttespillere innen frimureriet og blant kristenzionistene ga AP's voksne og politisk erfarne ledelse et år å rydde opp i uføret uten at noe skjedde. Intet, ingenting ble gjort enda denne radikale delen av den norske kulturmarxistiske bevegelsen hadde erklært verdens mektigste stat og bevegelse total krig. Her kan det stilles alvorlige spørsmål med enorm rekkevidde om hvorfor ikke AP's krigserfarne voksne ledelse tok et åpent oppgjør med AUF-ledelsen og satte dem på plass og når de valgte å avstå fra det ikke sikret AUF bedre. Hvis de trodde at Norges deltagelse i slaktingen i Afghanistan og Libya og sikring av opiumsmafiaen i Afghanistan ville gi dem fripass må de være uten kunnskap og forståelse av den mentaliteten som rår i geopolitikken på zionistenes side.

Den 22. juni 2011 kommer tilsvaret i form av en avledningsmanøvre mot kulturmarxistenes høyborg i Oslo og deretter hovedslaget mot sentrum for verdens farligste anti-israelske kamporganisasjon; AUF.

Det som da må skje er et av to: Stoltenberg og AP må enten erklære krgi mot staten Israel og den internasjonale jødestøttende høyreside av frimurere og kristenzionister, men det er han ikke sterk nok til siden de har makten i USA. Da står det andre alternativet igjen: Bøye kne for jødene uten at den jødestøttende venstresiden mister ansikt og momentum. Dette er en ekstremt vanskelig balansegang og Stoltenberg's politiske skjebne avhenger av hva han gjør. Eller rettere sagt hvordan og når han gjør det.

Obama dyrker jødenes løgnaktige lidelse, HoloCa$h, i Yad Vashem - Den ultimate underkastelse

Stoltenberg har intet valg når det gjelder handling, men tre alternativer når det gjelder sted og et relativt kort vindu når det gjelder tid; Fra slutten av 2010 frem til mars 2011. Det gir en viss avstand til hendelsen og må være unnagjort i god tid før rettssaken mot Breivik starter i april. Tidsvinduet utelukker årsdagen for jødetransporten fra Akershuskaien altså blir det naturlige tidspunktet den internasjonale HoloCa$h-dagen den 27. januar. Stoltenberg's tre stedsvalg er Akershuskaien i Oslo, Auschwitz i Polen eller et besøk til Yad Vashem-museet i Jerusalem med underdanighetsbesøk hos Netanyahu.

At Stoltenberg velger hjemmebane på Akershuskaien utenom den dagen jødetransporten gikk derfra er det svakeste tegnet på underdanighet han kan gi. Det er et tegn på enten trassighet overfor Israel og fordømmelse av Utøya-aksjonen eller/og frykt for sitt eget liv om han skulle dra til Israel slik situasjonen mellom Israel og de europeiske kulturmarxistene nå er.

Og der står vi idag: Breivik er erklært som en sinnsyk alenegjenger uten kobling til den jødestøttende høyresiden og Stoltenberg har på vegne av den jødestøttende venstresiden, kulturmarxistene, vist sin underdanighet. Freden er gjenopprettet, men noe hjertelig vennskap er det ikke lenger så her er ikke siste ordet sagt og ikke siste skuddet avfyrt.