.:Hovedsiden:.

22. april 1938 - Konsensus-Diktaturet kupper statsmakten i Norge

Det norske demokratiet ble født i Eidsvoldsbygningen på Eidsvold den 17. mai 1814 og ble drept den 22. april 1938 på Stortinget i Oslo. Over er et bilde av Eidsvoldsforsamlingen i 1814. Det ble vedtatt en moderne Grunnlov med bestemmelser som skulle sikre et levedyktig demokrati. En av forutsetningene for det var at jødene fortsatt ikke skulle ha adgang til Riket. Etter iherdig masing og lobbyvirksomhet ble denne grunnleggende beskyttelsen av det norske demokratiet og samfunnet fjernet i 1851 og forutsetningene ble lagt for en senere overgng til et diktatur indirekte og direkte styrt av rammebetingelser satt av den internasjonale jødedommen og tilpasset deres globale maktagenda.

Den demokratiske idyllen i Norge varte til midten av 1930-tallet hvor den internasjonale jødedommen gjennom sin underavdelig i Sovjetbolsjevismen rammestyrte AP mens andre deler av det jødiske finanssystemet i London City og Wall Street rammestyrte Høyre. AP brøt riktignok formelt med Moskva på 1920-tallet, men tankegodset satt igjen. Under påvirkning av "det tyske under" skapt av Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister ble de internasjonale jødene livredde. Hitler frigjorde Tyskland fra det kvelertaket de jødiske finansfyrstene hadde på landet og ble et frihetens fyrtårn for resten av den frie verden som ikke var okkupert eller dominert av de judeo-angloamerikanske interessene.

Over er et bilde av Hitler foran Akhnaton og Dsjengis Khan med nasjonalsosialismens yppersteprestinne, Savitri Devi, foran "den svarte sol" til høyre på bildet.

For den jødesstyrte makteliten i Norge er gode råd dyre. Hverken den jødiske høyresiden (heretter kalt kristenzionistene) eller den jødiske venstresiden (heretter kalt kulturmarxistene) følte seg trygge på sin egen posisjon og fryktet at den tyske begeistring kunne spre seg til Norge og ta makten fra dem ved det neste Stortingsvalg. Løsningen de to jødefløyene valgte var å gjøre statskupp i form av at de vedtok å oppheve å holde stortingsvalget i 1939. Slik ble det og da 1. januar 1940 opprant var statskuppet et faktum og stortingsrepresentantene var uten formell myndighet til noe som helst. Bildet over til venstre er av mannen som regisserte statskuppet, den jødiske høyrepolitiker og Stortingspresident J. C. Hambro, mens mannen til høyre er daværende statsminister fra AP; J. Nygaardsvold.

Som en følge av dette mistet kongefamilien retten til Norges trone etter at de hadde vært ute av landet i over et halvt år i desember 1940.

Da Norge ble okkupert av engelske tropper sammen med norske tropper i engelske uniformer i mai 1945 formaliserte man ikke en ny parlamentarisk orden, men fortsatte som om intet hadde hendt. Konsensusdiktaturet var med dette bekreftet innført i Norge og den internasjonale jødedommen hadde fra da av all makt over land, folk og politikk. Alle partier er del av den samme konsensus som er basert på propagandaen som ble brukt mot de nasjonale krefter fra perioden 1933 til 1945.

For at de nasjonale kreftene aldri skulle reise seg igjen knuste man denne delen av befolkningen fullstendig under lynsjeoppgjøret (feilaktig kalt Rettsoppgjøret) etter krigen. Fram til 1968 var politikken preget av samarbeide mellom konsensusfløyene som kulturmarxistene brukte til sakte, men sikkert, å undergrave fundamentet for de mere kulturkonservative kristenzionistene. Så, i 1968, skjedde det noe dramatisk igjen: Studentopprøret ved Sorbonne-universitetet.

Over er en poster fra Paris-oppstanden i mai 1968 og et gatebilde fra samme by på samme tid. Studenter av jødisk avstamming var sentrale i oppstanden og to av dem, Daniel Cohn-Bandit og Nicholas Sarkozy, har stor innflytelse fremdeles i fransk politikk. Sarkozy også internasjonalt. Også i andre land var det jødiske innslaget fremtredende. Denne oppstanden og den jødiskarrangerte Woodstock-festivalen året etter viste seg å være avgjørende begivenheter for kulturutviklingen i alle vestlige land. Kristenzionistene ble drevet på defensiven uten evne til å ta igjen fordi den var lammet fra toppen av under den internasjonale rammestyringen. Ethvert forsøk fra etniske patrioter ble stemplet som nazistisk og rasistisk og forbudt ved lov eller nedkjempet med andre midler. I Norge fikk de kristenkonservative patriotene sitt endelige nederlag da Arne Myrdahl ble knust idet den selverklærte jødiske politikeren Odd Einar Dørum organiserte "Vend dem Ryggen"-demonstrasjonen på Youngstorvet i november 1991.

For dem som trengte en endelig bekreftelse på alliansen mellom de to jødefløyene kristenzionisme og kulturmarxisme så kom den da anglozionistene og deres allierte, inklusive Norge, i North Atlantic Terror Organization (NATO), bombet den serbiske hovedstaden, Belgrad, sønder og sammen i 1999. Jeg oppfatter det angrepet, under politisk ledelse av den jødiske utenriksminister Mad. Albright, som en ren krigserklæring fra jødedommens side og et varsel om de europeiske folks skjebne. Den totale krigen var i praksis erklært. Norge deltok med full konsensus i makteliten. Slik det også har vært for de senere militæraksjonene i Asia og Afrika.

At kulturmarxistene har erobret et avgjørende overtak over kristenzionistene er egentlig uten betydning siden begge er deler av jødedommens globale maktagenda. Enkelt sagt styres kulturmarxistene av fløyen til jøden Georg Soros mens kristenzionistene av den amerikanske tilsvarende bevegelsen med det israelske Høyre som stjernespiller.