Pusten går og hjertet hamrer
Mine nakne føtter mot sne
Denne kvelden var det jeg innså
Noe grusomt er i ferd med å skje
Jeg hadde døst med en bok
I min seng og fulgt delvis med
Med ett våknet jeg fra mitt koma
Og med ett skjønte jeg det!
Jeg reiste meg brått med ett skrik
Slik skremte sannheten meg
Jeg hadde misten den sløve ro
Som følger ignoransens vei
Boken handlet om vårt stolte folk
Som jeg alltid tenker på med kjærlighet
Det var da jeg kom på noe jeg hadde lest
At de nordiske folk for lengst er en minoritet
Mellom nordens mektige fjell
I dette vårt snedekte land
Under de stolte tretoppers ly
Skapte gudene den nordiske Mann
Inne i de isdekte fjorder
Blant naturens mektige vinde
I dette harde men vakre sted
Skapte gudene den nordiske kvinne
Mitt hode føltes som det skulle sprenges
Sannheten var bare for ille
Jeg begynte å gå forvirret rundt
Jeg klarte ikke å sitte stille
Mot utgangsdøren jeg løp
Ingen klær tok jeg på
jeg løp halvnaken ut i vinternatten
Og det er det jeg gjør nå
Hvor feige har vi ikke vært
Vi har sett vårt land bli fremmedes rov
Vi har forrådet våre forfedre
Vi har satt oss opp mot Gudenes lov
Som alle hadde jeg holdt kjeft
Da fritenkerne ble kalt rasister
Så sent forsto jeg anklagerne var
Selvhatende banditter og marxister
Bare en tynn bukse av tøy
Dekker mine iskalde ben
Jeg vet ikke hvor jeg skal
Men jeg vet jeg ikke må bli sen
Inni meg er det noe som brenner meg
Inderlig som en flammende glo
Det er maktesløshetens raseri
Og det koker i mitt blod
Med ett har jeg skogen foran meg
Så det var hit jeg skulle
Med ett er jeg ikke lenger sliten
Ei heller føler jeg kulde
Jeg løper inn i den mørke skogen
Her kjenner jeg meg hjemme
Men jeg slutter ikke å løpe
Jeg er visst ikke fremme
Livredd kjenner jeg noen på meg stirrer
Et blikk som nesten slår meg i bakken
Det er tusen forfedres anklagende blikk
Som brenner meg i nakken
Jeg løper alene i den nattsvarte skogen
På min kropp det sner
Jeg bråstopper, faller, mitt hjerte hamrer
Idet jeg en høyreist skikkelse ser
En fremtoning mektigere enn naturen selv
Brått møter jeg blikket fra ett eneste øye
Jeg kaster meg til bakken i ærefrykt
Jeg er kallet av Den Høye!
- ---
Jeg våkner med ett i min seng
Dryppende våt av svette
Men med en vilje jeg aldri før har eid
Nå vet jeg hva som er det rette!
Aldri mer skal jeg stikke meg unna
Og la mitt folk seile sin egen sjø
Aldri mer skal jeg tenke jeg intet kan gjøre
Aldri skal jeg la mitt folk dø!
Jeg skal kjempe, kjempe til siste slutt
Aldri skal jeg gi opp
Jeg skal kjempe til siste dråpe blod
Er presset ut av min kalde, døde kropp
Ensom kan en slik kamp være
Men mine fienders røster er spake
Mine forfedres bifall er tusen ganger viktigere
Enn meningene til de kuede og svake
Kampen som kjempes blir vanskelig
Men selv om jeg aldri hørte Den Høye tale
Fortalte hans blikk meg alt
Nå vet jeg hva jeg må gjøre!
